Utfordringer med færre yrkeskolleger

Jeg har valgt å bosette meg i Geiranger i en vestlandskommune med mye storslått natur. Fra tidlige tider har det betydd at mange har livnært seg fra naturens side og gjennom jordbruk. Selv så havnet jeg jo i denne kommunen etter oppvekst i hovedstaden, da jeg arvet en gård her. Jeg har alltid ønsket å bosette meg på en gård så det passet jo fint for meg. Geiranger har alltid vært en landbruksbygd, men også et populært turiststed.

Nå leser jeg i avisen at mange er bekymret for at mange bønder velger turismen i stedet for gårdsdriften. Etter noen år vet jeg jo at landbruk er hardt arbeid, og mer en livsstil enn et yrke. Ut fra det kan jeg skjønne at en del av mine tidligere yrkesbrødre har valgt en enklere hverdag med sikker inntekt, fast ferie og fri i helgene. De som slår alarm om at landbruket i Geiranger stuper og at bøndene heller satser på den innbringende reiselivsnæringen, er politikere og reiselivsnæringen selv. I avisen står det at det går skremmende raskt nedover med landbruket her i Geiranger. Faren i dette ligger blant annet i at færre dyr som sau og geiter på utmarksbeite, fører til at vår verdens-kjente turistbygd står i fare for å gro igjen. Derfor behøves det flere og ikke færre beitedyr for å ta vare på utsikten som er så viktig for turismen og Geiranger. Geirangerfjorden har jo vært sammen med Nærøyfjorden på den prestisjetunge listen over verdens kultur- og naturarv siden 2005.

Dette har jo naturlig nok medført at turismen bare har økt.

Nå er faren av dette, eller skal man heller si resultatet, at økt turisme fører til at bygden gror igjen. Det i seg selv er jo en fare for statusen som verdensarv. Noe av grunnlaget for tildelingen av denne statusen henger jo nettopp sammen med at landbruksarealene og kulturlandskapet blir benyttet og holdt vedlike. Mange mener at det er helt avgjørende med et aktivt landbruk for at man skal klare dette.

Det vil jo på en måte være en skjebnens ironi at verdensarvstatus først fører til økt turisme, derette færre vedlikeholdere av kulturlandskapet og tilslutt setter hele stausen i fare fordi landskapet gror igjen. Det vil ikke jeg og vi som bor her i Geiranger at skal skje. Er resultatet av dette flere beitedyr og noen flere bønder i bygden, vil det glede meg. Det å være bonde kan jo som kjent ofte være et ensomt yrke. Skulle et krafttak for å stoppe gjengroingen føre til at jeg får noen flere yrkesbrødre som jeg kan dele utfordringer og erfaringer med, så er det ikke mye som vil gledet meg mer.