Det å leve midt i verdensarven

I min forrige bloggpost nevnte jeg at Geirangerfjorden sammen med Nærøyfjorden står på verdensarvlisten. Dette er noe vi er stolte av både her i Geiranger og i hele kommunen. Selv om det ikke direkte har noe med landbruk å gjøre, vil jeg likevel gå litt nærmere inn på hva dette innebærer og hva det har ført til for oss som bor her. Jeg vil også innledningsvis si litt om UNESCO og hva verdensarvlisten er for noe.

Organisasjonen UNESCO er en viktig del av FN

UNESCO som er FNs organisasjon for utdanning, vitenskap og kultur ble grunnlagt 16. november 1945. 37 land, deriblant Norge, var samlet i London og skrev under UNESCOs konstitusjon. Det vil si at organisasjon er over 70 år, hvor man med samarbeid om kultur, kommunikasjon, utdanning og vitenskap har forsøkt å fremme fred og sikkerhet.

Hva har så hendt på disse 70 årene? Jo, en av tingene er verdensarvkonvensjonen som ble vedtatt i 1972. Den er i dag en av verdens mest ratifiserte konvensjoner. Samtidig har organisasjonen gått fra 37 til 195 medlemsland, og med hovedkontor i Paris har UNESCO et mandat som i dag er viktigere enn noensinne med tanke på de utfordringer som verden står overfor.

Hva er UNESCOs verdensarvliste?

UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarv (the World Heritage List) ble etablert i 1972. Det er en liste over kultur- og naturarv av fremstående universell verdi. Listen har som mål å verne om verdens uerstattelige kultur- og naturarv, og listen inneholder over 900 steder i mer enn 100 land.

I Norge har vi i dag åtte steder på verdensarvlisten. Under nevner jeg disse og i hvilket år de kom med på listen. På listen finner man både kultursteder og naturområder. Det er en lang vei å gå før et sted blir verdensarv. Søknadene blir inngående evaluert før det skrives en innstilling til verdensarvkomiteen. For å komme frem i prosessen er det en forutsetning med lokalt engasjement, oppslutning og forpliktelser. I tillegg er krav til avgrensing, sammenheng, helhet og ekthet noe som kommer i tillegg til det tungt faglige aspektet. Her i Geiranger var og er vi engasjert, og det er jeg helt sikker på gjelder for de andre stedene i Norge også. Norges åtte flotte representanter på verdensarvlisten er;

1. Bryggen i Bergen (1979)
2. Urnes stavkirke (1979)
3. Helleristningene i Alta (1980)
4. Bergstaden Røros (1981)
5. Vegaøyan (2004)
6. Struves triangelkjede – fire norske punkter (2005)
7. Vestnorsk fjordlandskap – Geirangerfjorden og Nærøyfjorden (2005)
8. Rjukan-Notodden industriarv (2015)

De fire første norske verdensarvstedene er kultursteder. Vegaøyan ble Norges første kulturlandskap på listen, mens Vestnorsk fjordlandskap som inkluderer Geirangerfjorden ble det første naturområdet på listen. Struves triangelkjede er en del av en transnasjonal serienominasjon som inkluderer ti land. Dette er et teknisk-industrielt kulturminne som viser målepunkter i flere land og hvor formålet var å måle jordens krumning.

Hva betyr det å stå på verdensarvlisten?

For et sted er status som verdensarv det høyeste internasjonale kvalitetsstempel et område kan få. Det er selvfølgelig noe vi er stolte over. Som innbygger i en kommune på listen innebærer det et ansvar for å sikre verdensarvstedet for ettertiden. Verdensarven er også en merkevare med stor tiltrekningskraft innen reiselivet. Det har vi merket godt her i kommunen. Det har også resultert i en utfordring i forhold til det å bevare stedet som verdensarv. Den problemstillingen gikk jeg nærmere inn på i forrige blogg. For oss som bor i Geiranger innebærer ikke verdensarvstatus en ny form for vern av vår vakre fjord, men det gir et ekstra kvalitetsstempel og en eksklusiv internasjonal status. Derfor betyr en plass på listen at det må foretas gode og fremtidsrettede lokale verdivalg for areal- og ressursbruk. Dette er viktig slik at man i fremtiden ikke ødelegger kulturverdiene, og har en forvaltningsplan som viser hvordan arven skal tas vare på. Det er derfor viktig at alle vi som bor her ved Geirangerfjorden er oss dette bevisst og tar vare på det vi har samtidig som vi bor og arbeider i verdensarven.