Nå er det virkelig blitt høst her på garden. Det betyr at gårdsdriften går inn i en roligere fase hva uteaktiviteter angår. Avlingen er for lengst høstet og i hus. Nå er det bare å starte planleggingen og gjennomføre det som skal gjøres av forberedelser før våronnen. Slik er man godt forberedt når vinteren er vel overstått. Her på gården dyrker vi litt grønnsaker, jordbær og poteter, men mesteparten av det dyrkede arealet brukes til gressproduksjon. At det dyrkes mye gress på gården har selvfølgelig å gjøre med de husdyrene som holdes her på bruket.
I tillegg til dyrkingen av jorden så produseres det masse kjøtt her. Mye av kjøttproduksjonen kommer fra storfe. Dette er en fellesbetegnelse for okser, kyr og kalver. Her har vi spesialisert oss på en kjøttferase som heter Charolais. Dyrene kan stort sett gå ute hele året, men de har også muligheten til å gå i skjul og le under tak og vegger om de ønsker det. I tillegg til kjøttfeet har vi også sauer her på gården. De gir både kjøtt og ull. Denne gangen skal jeg fortelle litt mer om sauer og saueholdet i Norge, og hvorfor det er viktig. Og samtidig komme inn på noen av de utfordringene som er forbundet med sauehold.
Her i Norge er det omtrent 2 millioner sauer og lam som er på utmarksbeite om sommeren. Antallet norske vinterforede sauer, som er uttrykket som brukes i statistikken, er også relativt stabilt. Det har økt med 25.000 dyr fra 760 000 i 2006 til 785 000 i 2016. Norge er faktisk det landet i verden som har størst tetthet av sauer per 100 hektar dyrket mark, med 229 sauer. På verdensbasis er snittet på 22 sauer. I Norge finnes det mange forskjellige saueraser. De tre mest vanlige rasene er norsk kvit sau, spælsau og dalasau. Den førstnevnte er den dominerende med hele 69 prosent av markedet. Det er en relativt ny og syntetisk rase. Det siste vil si at den er avlet frem for sine egenskaper. Det er en rase med overlegne egenskaper for kjøtt og ull. Noe som er bra når man skal leve av det.
Her på gården holder vi oss med spælsau. Mange mener at dette er den opprinnelige sauerasen i Norge. Sauen er i allefall godt tilpasset klimaet vårt. Den er liten og spedbygd samtidig som den er fruktbar og hardfør. Her på gården holdes den fordi den er lettbent og nøysom. Kombinert med at den er hardfør gjør det at den klarer seg bra ute. Lammene kommer på våren, og mødrene eller søyene som det heter på fagspråket, melker godt. Det betyr at de tar godt vare på lammene.
I Norge er sauene som oftest inne i fjøset gjennom hele vinteren. Derav uttrykket vinterfôrede sauer. Her på gården har vi også alle sauene inne fra høsten til våren kommer. Hvor mange sauer man kan ha over vinteren begrenses av hvor mye vinterfôr man har. Derfor slaktes det blant annet, så mange dyr om høsten, siden foret er en knapphetsfaktor. Sauehold uten tilgang på beite er vanskelig økonomisk i Norge. Bønder som har utilstrekkelig mengde gress til vinterfôringen, eller som ønsker å utvide antallet sauer må leie seg areal til dyrking av for hos andre gårdbrukere. I dagens Norge kan man vel ikke lenger snakke om en reell vinterknipe, men sauene slippes ut så fort sauene de kan beite ute. Dette skjer på våren og forsommeren. De fleste sauebøndene har heller ikke nok innmark til å fôre dyrene gjennom hele året. Derfor sendes sauene på utmarksbeite i sommerhalvåret. Dette kan både være utmark i lavlandet eller fellesbeite til fjells. I utmarken er jo habitatet også mer tilpasset sauene. At sauene beveger seg i variert terreng gir bedre kvalitet på kjøttet samtidig som det er bra for å holde deler av kulturlandskapet i stand slik at det ikke gror igjen.
Mange som har sauer sliter med tap og rovdyrproblematikk når sauene er på beite. Det gjør vi her i Geiranger også, selv om vi ikke er så hardt rammet som i andre deler av kongeriket. Her er det ingen bjørn eller gauper som tar sauen, men det er noen som blir tatt av kongeørnen. Faktisk er det sauer som blir tatt av ulv her også. Flere enn av ørnen. Imidlertid er det slik at de fleste sauene og lammene som tas av rovdyr blir tatt av jerv. Jerven står for det aller meste av tap på beite som følge av rovdyr. Samtidig er det naturlig nok, også mange sauer som bukker under i løpet av tiden på beite på grunn av sykdom, ulykker eller andre hendelser.
Sauene blir hentet ned fra fjellet før det første snefallet. Innsamlingen av sauer er en spennende og slitsom affære. Heldigvis er spælsauene mer flokkdyr enn en del andre saueraser. Derfor er de enklere å finne igjen og samle sammen. Her på gården driver vi sauene ned fra fjellet. Det er en fin opplevelse, men det gjelder å passe på. Noen sauer prøver alltid å lure seg unna.
Deretter blir de gående og beite litt på jordene og på steinete og ulendt innmark, som er uegnet for moderne slåttonn. Slik gjør de et viktig bidrag for å bekjempe gjengroingen av kulturlandskapet. Etter en tid i lavlandet sendes de aller fleste til slakting. Slik er det. Skal man ha noe å leve av må det selges kjøtt. Kjøttet lager man den deilige fårikålen av samt det populære pinnekjøttet som stadig flere spiser til jul. Ellers er det jo også viktig å fryse ned noe slik at man har lammelår eller stek til påske.
Alle sauene klippes på høsten. Ullen gir jo også et bidrag til inntekten Både klipping og slakt foregår parallelt med at sauene som skal vinterfôres blir plassert i fjøset for vinteren. Neste klipping foregår på vårparten. Spælsauen som vi har her på gården gir en fin ull. Den består av både fin bunnull og lengre, grov dekkull. Det gjør at ullen er spesiell. Det langhårete, bølgete og glansfylte laget med dekkull beskytter mot vær og vind. Den underliggende bunnullen holder sauene varme. De lange dekkhårene blir blant annet brukt til en vevtråd som er hardt spunnet med to i stedet for tre tråder. Det gir en fin glans i tråden. Historisk sett ble dette garnet brukt i gamle billedtepper både i renessansen og i barokken. Vikingenes seil var selvfølgelig av garn fra spælsau. Ullen ble også brukt i klær fordi den var så lett og tok lite fuktighet opp i seg. At ull har vært brukt i uminnelige tider viser hvor viktig den har vært. At vi klipper sauene her på gården er et bidrag for å ta vare på den historiske delen av kulturarven også.
