Her i Geiranger er vi stolte av bygden vår. Det vakre landskapet og fjorden. Det har vært populært for turister siden turismens morgen. Hvor mange cruiseskip som har lagt turen innom er det vel ingen som har tall på. Derfor ble vi ekstra stolte da vi fikk status som verdensarv og kom på UNESCO’s the World Herritage List i 2005. Det var stort for oss her i vår lille vestlandsbygd.
Gjengroingen setter statusen som verdensarv i fare
Jeg har nevnt problematikken om gjengroing i en tidligere bloggartikkel og hva dette kan bety for verdensarvstatusen. For en måned siden leste jeg en ny artikkel om dette i lokalavisen, og tenker at det kan være greit å formidle siste nytt. Det at kulturlandskapet i fjordområdene i Geiranger gror igjen truer statusen som verdensarv fordi UNESCO krever av kulturlandskapet opprettholdes. Hvert år strømmer turistene til fjordene og Geiranger. Etter verdensarvstutusen i 2005 har veksten vært formidabel. Imidlertid er det ikke bare antallet turister som har vokst. Det har også kratt og busker gjort. Det endrer kulturlandskapet. Der beitedyr og et aktivt landbruk tidligere holdt kulturlandskapet i hevd gror det nå altså igjen. Om ikke noe blir gjort for å stoppe gjengroingen av inn- og utmark langs fjordene kan det skje noe med verdensarvstatusen.
Alle er uroet for dette og det har ført til at lederne for Norges verdensarv, Vestnorsk fjordlandskap har hatt møter sammen med ordførere, landbruksdirektøren og gårdbrukerne. Man er enige om at situasjonen er dramatisk og at noe må gjøres. Og dette kan ikke løses av kommunene og fylkene alene. Derfor er myndighetene bedt om hjelp, men foreløpig har det ikke vært den store reaksjonen hos dem. Foreløpig er ikke Geiranger og fjordlandskapet kommet på listen over de verdensarvområdene som er truet, men den internasjonale verdensarkomiteen følger nøye med.
Derfor er det viktig at alle gjør en innsats for at dette ikke skjer. Hovedårsaken til gjengroingen er selvsagt at landbruket har endret seg svært mye over tid, og landbruket er den viktigst aktøren når det gjelder bevaringen av kulturlandskapet. Rasjonaliseringen har ført til at stadig færre arbeider i næringen. Strukturrasjonaliseringen har gitt større og færre gårdsbruk. Derigjennom er det også blitt færre husdyr som bruker utmarken. Resultatet av dette er altså at kratt og busker overtar og at kulturlandskapet gror igjen. Mange har sluttet som gårdbrukere eller har sluttet med husdyr for å kunne arbeide i turistnæringen i takt med veksten i den. På mange måter vil det jo være en skjebnens ironi at verdensarvstatus først fører til økt turisme og deretter færre vedlikeholdere av kulturlandskapet. Og at dette tilslutt setter hele stausen i fare fordi landskapet gror igjen. Dette håper jeg absolutt ikke skjer, og håper derfor at nok mennesker våkner opp både på lokalt og nasjonalt plan og dermed stopper denne utviklingen. Jeg gjør min innsats med mine dyr. Både sauer og storfe går på innmarksbeite. Og om sommeren og til ut på høsten slipper jeg alle sauene ut på utmarksbeite. Der beiter de og holder kratt og busker unna. Sauene mine gjør en stor innsats for verdensarven, men de kan ikke gjøre arbeidet alene. Derfor behøves det enda større innsats og flere dyr på beite i fremtiden.
